Offeret som ble straffet

Karen Hilda og faren Martinius blir ikke straffet så hardt som andre som ble dømt for blodskam på 1600- og 1700-tallet.  Da ble begge parter halshugd og kastet på bålet. Loven skilte ikke på offer og overgriper. Først i 1963 ble det slutt på å straffe offeret, mens overgriperen fikk straff.  Da ble også begrepet blodskam erstattet med incest.

Den følgende historien om Karen Hilda er bare ett av mange eksempler på skjebner der døtre blir utsatt for incest.

Det er 15. mai 1885. Hjemme i den grå stua i Eikesætra på Finnskogen ser tvillingene Olia og Maren dagens lys.  I kirkeboka står barna oppført som «uægte». Mor er 22 år gamle Karen Hilda. To menn blir angitt som fedre. En av dem er hennes egen far, 51 år gamle Martinius Hansen. Familien hjemme på den lille husmannsplassen øverst oppe i lia i Eikesætra består av foreldrene Olia og Martinius, eldstejenta Karen Hilda og hennes fire søsken. Sammen med dem bor også faren til Martinius og tjenestejenta Olia Hansdatter. Olia er fra Brandval og bare 12 år gammel. I likhet med mange jevnaldrende måtte hun tidlig ut å sørge for seg selv.

I slutten av juli samme år døpes tvillingene og fire andre barn i en fullsatt kirke på Lundersæter. Det er ingen selvfølge at de nyfødte overlever det første leveåret. Nesten hvert tredje barn født utenfor ekteskap dør før de fyller ett år. Men både Olia og Maren overlever barndommen, selv om Olia er svakelig ved fødselen og nøddøpes.

Det er en stor begivenhet når den månedlige gudstjenesten holdes.  Men minnet om høytiden blir kanskje spesiell når tvillingene en måned seinere blir mistenkt for å være avlet i synd.  Da får Grue lensmannskontor en henvendelse fra fogeden om å foreta en undersøkelse av opphavet til barna. Har Martinius og eldste-datteren Karen Hilda gjort seg skyldig i blodskam? Undersøkelsene etterlater liten tvil. Det er overveiende sannsynlig at påstanden er riktig.

22 år gamle Karen Hilda erkjenner forholdet uten forbehold når de må møte for fogden i Solør 7. september.  Martinius er far til barna hennes.  Men faren nekter bestemt at han noen gang har bedrevet utukt med datteren.  Han blir anholdt og havner i varetektsarresten i Solørs hjælpefengsel 5. september 1855. Ifølge kriminaljournalen fra Solør Fogderi blir Martinius Hansen og inderstpige Karen Hilda Martiniusdatter forhørt to ganger før de møter i underretten 15. oktober. 

Dommen her er klar: «Tiltalte Martinius Hansen Eegesæteren bør for forbrydelse mot straffelovens kapitel 18, paragraf 13, første passus, hensættes til straffearbeid i 1 år og 3 måneder.»

Karen Hilda blir idømt fengsel på vann og brød i 25 dager. Men fordi hun har diebarn når hun skal sone, så kan straffes omgjøres.  Det betyr fengsel i 100 dager på vanlig fangekost. Mens Martinius fraktes inn til hovedstaden, åpner vaktmester Martin Hansen (lederen for fengslet) den høye, brede eikedøra til Kongsvinger Distriktsfængsel. Klokka 13.30 torsdag 26. november 1885 blir mor og barn mottatt der.

I «Strafjournal for Kongsvinger distriktsfængsel» føres Karen Hilda inn med løpenummer 255. Skrevet med sirlig løkkeskrift i bleknet blekk står beskrivelsen der fortsatt i dag: Karen Hilda Martinusdatter, 22 år. Hun beskrives som velvoksen og middels høy, har mørkt hår og et arr over venstre øyenbryn. Klesdrakten ved innsettelsen er ullskjorte, grønn kjole, svart serk, et hvitt, strikket halstørklede, hvite ullstrømper og snørestøvler.

Ifølge straffejournalen har hun med seg litt sukkertøy, en portemonnet med tre kroner og 72 øre. Og helt til slutt: diebørnene Maren og Olia Martinusdatter.

Vanlige prosedyrer må følges også når en mor med to babyer skal sone. Kona til vaktmesteren, Elen Karoline Hansen, kroppsvisiterer Karen Hilda. Og så må fangene, dersom det er nødvendig, foreta «en grundig Renselse af lægemet, helst ved et Bad, om dertil er Anlædning». En av de 20 cellene blir brukt som bad.

De fleste av medfangene til Karen Hilda har ikke begått alvorlige forbrytelser. De har kanskje stjålet et brød, skadet noen i slåsskamp eller gått over jernbanelinja. Noe som var strengt forbudt. Sammen med Karen Hilda er det denne vinteren som vanlig flest menn og unge gutter i fengslet. Ingen er i tvil om når kvinner skal ut av cella, da ringes det i ei bjelle.

Den tunge celledøra har en nedfellbar hylle hvor maten kan overleveres. Over den et kikkehull.  Inne i cella finner Karen Hilda ei dobøtte i et hjørne, en krakk, et enkelt skap med vannmugge, blikktallerken og krus. Til administrasjonens irritasjon pleier småguttene» å risse navnene sine inn i blikket. Dette meddeles i årsrapportene.

I skapet ligger også en bibel, ei salmebok og ei bønnebok.  På veggen et oppslag om «fangetugt» hvor de strenge ordensreglene står svart på hvitt. Gjennom ei rist i et hjørne strømmer det varm luft gjennom rør fra fyrkjelene i kjelleren. På kortveggen et lite vindu med gitter foran. Gjennom det kan fangene kan se og høre lydene fra fengslets hest og griser. Noen av de innsatte morer seg med å kaste ting på hesten gjennom cellevinduet. Enkelte kvitter seg også med sitt fornødne den veien.

Noen av cellene framstår som små verksteder med arbeidstegninger på veggene. Den smale senga med halmmadrassen må slås inn til veggen klokka 6 om morgenen. Først klokka 20 er det lov å legge seg nedpå. Noen av fangene har med seg en symaskin eller et fiskegarn som skal bøtes. Men de fleste er beskjeftiget med å lage enkle ting som øser, sleiver, pølsepinner, økseskaft, kjelker og halmmatter. Alt blir solgt til inntekt for fengselet, nøyaktig rapportert til årsberetningen.

De yngste guttene får undervisning i fengselet. Da Karen Hilda soner er det 35 år gamle kateket Jens Eliassen Prytz som underviser de innsatte tre-fire ganger ukentlig. Den vesle mannen fra Røros har  bart og langt skjegg. Han er entusiastisk og energisk. Innflytteren får til mye positivt både gjennom skolen, kirken og fysisk forskjønnelse av Kongsvinger. Men småbarnsmoren får ikke undervisning. 

Fordi Karen Hilda soner på vanlig fangekost, slipper hun å utfordre tennene på det steinharde brødet som de andre fangene få. Dette brødet er vitaminisert og med svært lang holdbarhet. Tre ganger om dagen får fangene mat. Til frokost og aftens serveres omtrent samme meny; rugbrød og melk eller flatbrød og varmt øllebrød, en slags grøt lagd av revne rugbrødrester blandet med lyst øl. Til middag er det sild, poteter, melvelling eller makrellsuppe. På søndager er det rene festen med flesk og erter.

De fleste legger på seg når de soner, viser årsrapportene fra landets fengsler. Noen er så magre at de rett og slett blir fetet opp.  

Fengselslederen måtte være gift for å arbeide og også bo i fengslet. Slik var det fram til 1980-tallet. Kona Elen fikk hjelp av betrodde innsatte på kjøkkenet, og kanskje fikk Karen Hilda også hjelpe til der? Elen var nok også god å ha i forhold til råd og stell av babyene. Selv om Karen Hilda var vant til å ha ansvar for småsøsknene på Eikesætra. Skifting av bleiene, laget av strimler av gammelt sengetøy, lerretsstoff og ull, har hun trening i.

Lørdag 6. mars 1886  slipper Karen Hilda og de ni måneder gamle tvillingene ut av fengslet.  Snøen er i ferd med å smelte i den sørvendte hellinga utenfor den rustrøde teglsteinsbygningen. Vaktmester Hansen skriver inn i straffejournalen at oppførselen hennes har vært meget god.

Det er nok med blandede følelser at tvillingmoren kommer oppover den bratte og svingete veien hjem til Eikesætra denne dagen. Det lille samfunnet består bare av et par familier som livnærer seg av skogen, jorda, noen kuer, sauer og geiter. To bekker samler seg til en større ikke langt fra husene. Her skal tvillingene seinere hente vann, skylle klær og bade på varme sommerdager.

Men denne marsdagen i 1886 omkranser isen fortsatt vannet. Faren Martinius soner fortsatt dommen  i Bodsfængslet. Han løslates 26. februar 1887, og får i likhet med datteren et godt skussmål. I fengslet har han vært beskjeftiget som smed. Fengselspresten har gitt ham gode karakterer i lesning, skrivning og religion.

Hva skjer når Martinius kommer hjem og møter Karen Hilda og de to nye, små døtrene sine?  Det kan ikke ha vært lett for Karen Hilda, og Amerika blir løsningen hennes. Svært mange andre har fulgt drømmen om et bedre liv der. Noen kommuner betaler også billetten for de fattige. Karen Hilda  bestemmer seg for å overlate tvillingene til foreldrene sine. 4. april 1887 melder hun utflytting til Amerika,  ifølge kirkeboka for Brandval.  

Hvordan gikk det videre med tvillingene Olia og Maren og moren deres? Faren Martinius døde da tvillingene var sju år gamle, og da var han enkemann.. Tvillingene forsørges av fattigvesenet, og bor sammen med de eldre søsknene sine, som også er deres tanter og onkler.

Marens historie er ikke lett å finne ut av, men Olia fikk 11 barn med ektemannen sin. Etterkommerne er mange, og flere har forsøkt å finne hele livshistorien til Karen Hilda. Fengselsdommen har det tidligere gått uklare rykter om. Først i nyere tid har den blitt bekreftet. I dag sitter etterkommerne fortsatt med mange spørsmål. Men de har i alle fall et bleknet foto av en vakker, sympatisk kvinne med et lett smil om munnen.