Historien om Kongsvinger museum

Museumstanken i Kongsvinger har tre ganger lenger fartstidenn det har vært museum her, og den har hatt flere drivkrefter. Rundt 1907 var det fylkeslaget Varden i Norges Ungdomslag som satte tanken ut i livet, med Gunnar Mandt som formann. Vardens folk reiste rundt og samlet inn gjenstander, søkte departementet om plass til museet på festningens grunn, og de fikk til og med reddet gammelbygningen på Stemsrud i Grue da eieren ville rive den. Så ble den kjøpt av folk fra Elverum og gitt til det nye Glomdalsmuseet. Et nytt styre i Varden ga da opp innsamlingsarbeidet og sendte flere av tingene til Elverum, bl.a. en stokkebåt fra Vinger og kruttmorter fra festningen.

Neste forsøk kom med festningskommandant Gottlied Erdmann, amtsagronom Gjermund Brøten og amtsgartner Oddvar Lund. I 1915 startet de innsamlingsarbeid med en etterlysning i avisene. De ville prioritere å samle inn fra bosetningene på Finnskogene, «alt gammelt vedrørende landbruket» og «det der angaar Kongsvinger bys tilblivelse». En protokoll fra 1915 viser at 200 gjenstander ble samlet inn til en planlagt forening.

I 1920 ble Solør–Odal historielag stiftet, og da Glomdalsmuseet i 1922 henvendte seg til kommunene i nord og sør om å slutte seg til museet, tilspisset lokalpatriotismen seg her i distriktet. Men sjøl ordføreren i Vinger var først positivt innstilt til å samle seg om Glomdalsmuseet. Da Glomdalsmuseet i juni 1923 ble konstituert som interkommunal eiendom, hadde de fått med seg Solør-kommunene, Østerdal-kommunene (unntatt Kvikne, Tynset og Tolga) og til og med Nord-Odal. Solør–Odal historielag kontret med en mangfoldig museumsplan som omfattet et gårdstun, en finneheim, bymuseum, militærmuseum og Vinger kirke. Laget nedsatte også en egen museumskomite med formann Lund, redaktør Ertzeid, ordfører og tannlege Eiler Baanrud, kandidat Messelt og kjøpmann Koht. De ordnet tomt og fikk tegnet inn tunplanen i planen for den nye Byparken fra 1924. Finneheimen Nilstorpet med 11 bygninger ble kjøpt inn i samråd med konservator Midtun ved Norsk Folkemuseum, og en middelalderstue fra Sagerud. Noe ble flyttet til Kongsvinger og lagret i den nye folkeskolens kjeller og det gamle kornmagasinet (og senere flyttet til en fjellknaus/jorde på Vangen). Så sent som i 1950-årene snakket politikerne om å realisere planene om å reise røykstua fra Nilstorpet i Byparken, som lå lagret i kornmagasinet, men det ble aldri gjennomført. Med rivingen av Tråstad gård i 1972 ble «siste rest av Kongsvinger museum borte», skrev Glåmdalen på førstesida. Da lå tømmerstokkene lagret der.

I 1968 døde enkemann Harald Aamodt og etterlot seg den store embetsmannsboligen med drengestue, uthus og telthus. Aamodt brant for Øvrebyens gamle bebyggelse og testamenterte eiendommen til «et legat med formål å bevare de fredede bygninger og der opprette og drive et bymuseum». Men arven ble forvaltet av en stiftelse som var mer innstilt på å få i gang drift av selskapslokaler og serveringssted som Esso Taverna (et kjedekonsept fra 1969).

I 1970-åra ble Glommengata sanert for den gamle trehusbebyggelsen, gårdsmiljø som nevnte Tråstad ble revet, og sjøl Øvrebyen var truet. Kanskje var det disse raske omveltningene som blåste liv i museumstanken igjen, og kanskje fikk man litt drahjelp av fortidas innsats: I 1974 stilte iallfall bibliotekar Jostein Rabben det betimelige spørsmålet «Hvor er Kongsvinger Museum?» i Glåmdalen. Biblioteket hadde nemlig fått inn nevnte gjenstandsprotokoll fra 1915 etter datteren av fylkesgartner Oddvar Lund. I 1976 svarte Gunnar Tanga med en lengre artikkel i Solør-Odal om de gamle museumsplanene, og i 1978 ble det holdt et møte om Kongsvinger museum etter initiativ fra kulturstyrets formann Juel Stubberud og kulturkonsulent Sverre Eier. Resultatet av dette møtet, med 30 frammøtte og fylkeskonservator Kirsti Jorde, ble et arbeidsutvalg som skulle utarbeide en museumsplan og vedtekter. Kongsvinger museum skulle endelig bli virkelighet, men hva slags institusjon skulle det være? 

I mars 1979 ble holdt et konstituerende møte på festningen, med et interrimstyre med festningskommandant Erling Strøm som formann, Olav Iversen, Kari Sommerseth Jacobsen, Reidar Marmøy, Rolf Melsås, Åge Sørmoen fra Austmarka historielag og Sverre Eier som sekretær. Til tross for debatt endte man med å vedta forslaget om museet som en organisatorisk overbygning for kulturstyret, formannskapet, Stiftelsen Gamle Kongsvinger, Stiftelsen Aamodtgården, Austmarka historielag (dannet høsten 1977), Kongsvinger-Vinger historielag (dannet høsten 1978), Solør-Odal historielag og Kongsvinger kjøretøyhistorisk selskap (dannet februar 1979). Men Kongsvinger museum møtte kritikk av det også nyoppretta fellesforumet Musea i Hedmark (for Hedmarks 13 folkemuseer og to spesialmuseer), for en unødvendig komplisert organisasjonsmodell. Vedtektene ble ikke godkjent av Hovedutvalget for kultur og fritid i Hedmark, og Kongsvinger museum sto dermed uten driftsmidler og ansatte. Skulle museumsarbeidet mislykkes enda en gang? Først på tampen av 1981 ble Kongsvinger museum godkjent som halvoffentlig museum, med omarbeidede vedtekter som forankret museet i Aamodtgården for å oppfylle Harald Aamodts ønske om et bymuseum. 26. mars 1982 ble det holdt et nytt konstituerende møte, i Rådhusrestauranten, og dette regnes som museets fødsel. Nå kunne en omfattende rydding, restaurering, registrering og protokollføring av innboet begynne. Erling Strøm var museets første formann, men ble avløst av nestformann Kari Sommerseth Jacobsen i 1984. Under hennes ledelse åpnet museumsleiligheten i Aamodtgården i 1985.