Navnet «Spanskesjuken» kom fordi informasjon om pandemien kom fra Spania til resten av verden. Landet var nøytralt under første verdenskrig, og dessuten ble både konge og regjering sjuke.

Trolig oppsto Spanskesjuken i USA. De første tilfellene ble registrert i militære treningsleirer i Midtvesten vinteren og våren 1918. Amerikanske soldater brakte med seg sjukdommen til franske havnebyer under første verdenskrig. 

I Norge registrerte vi første tilfelle i Kristiania 15. juni 1918. Herfra spredte Spanskesjuken seg utover hele landet.

I pandemiens første fase hadde sykdommen et ganske mildt preg og de fleste overlevde. Men det påvirket i stor grad næringsliv og dagligliv i Kristiania. 

I Sør-Norge var jernbanen sentral for smittespredning, mens Hurtigruten spredte sjukdommen i Nord-Norge. Byer og større tettsteder fikk den først. Epidemien ble så spredt til mindre steder.

Sjukdommen rammet i tre bølger. Sommerepidemien var et ganske mildt angrep. Høstepidemien kom i september og var mest alvorlig med høyest dødelighet. Vinterepidemien avløste høstepidemien i desember og varte utover våren 1919.

Det er anslått at over 50 millioner døde av Spanskesjuken på verdensbasis. Under hele første verdenskrig døde om lag 18 millioner. De mellom 20 og 40 år hadde størst økning i dødelighet, og flere menn enn kvinner ble rammet. I Norge ble rundt halvparten av befolkningen smittet. 15 000 døde i selve pandemien eller av komplikasjoner og ettervirkninger.

De første tilfellene av Spanskesjuken i Solør-Odal kom fra sør. Raskt ble hele distriktet angrepet. Doktor Ansteensen i Nord-Odal forsøkte å analysere hvordan Spansken spredte seg lokalt:

Smitten kom til Nord-Odal fra Hamar i én omgang og fra skogsarbeidere på jobb i Østerdalen i neste. Men så spredte nordodølingene den videre til Hof, beskriver legen der, E. Karud.

Samson Schjervheim var født i 1873 på Flisa. Han kom til Skarnes som lege i 1906. Her traff han Sofie Grundseth, datter på garden Os. De ble gift i 1912. 

Fra 1916 var Samson distriktslege i Sør-Odal. Han hadde den første personbilen i Odalen og kjørte også motorsykkel i legegjerningen. Dersom det ikke lot seg gjøre å kjøre, pleide han å sykle eller gå. Om vinteren hendte det at han gikk på skøyter for å nå fram til pasientene.

Distriktslegen var svært avholdt av bygdefolket. Da Spanskesjuken kom til distriktet sommeren 1918, var han en av dem som ble smittet, trolig av pasientene han behandlet. I denne første bølgen av Spanskesjuken var det få dødsfall, men Samson Schjervheim var en av dem. Han døde 1. juli 1918 og ble gravlagt åtte dager seinere. 

Brede Johannesen Dammen jobbet i tømmerskogen. I januar 1919 kom han sjuk hjem til Møllerstua i Austvatn, og livet stod ikke til å redde. Han døde fra kone, fire barn og et uferdig hus. Brede var stor og sterk og gikk derfor under navnet Stor-Brede. Han er således en god representant for «de unge og sterke» som var den aldersgruppa med høgest dødelighet under Spanskesjuken.

Utfra kirkebøkene er vi i stand til å si noe om hvor dødelig sjukdommen var i de ulike kirkesognene i distriktet. Austmarka i Kongsvinger og Mo i Nord-Odal har prosentvis høgest økning i dødsfall i forhold til et normalår, bortimot fem ganger flere. Fra Mo kjenner vi til at det på en enkelt dag ble jordfestet XX personer på en dag. Pandemien var da på sitt verste i denne bygda. Det vart imidlertid store forskjeller lokalt i enkelte sogn, f.eks Gjesåsen i Åsnes, var økningen i antallet dødsfall knapt merkbar.

Personlig invitasjon til begravelser var utbredt på tida da spanskesjuken herjet. Dette hadde ikke noe med antallsbegrensning til begravelsen å gjøre. På denne tida var det fortsatt skikken mange plasser at en benningsmann gikk rundt i grenda, eller «benningslaget» med en muntlig invitasjon til begravelse. Etter hvert gikk man over til å sende eller dele ut en skriftlig invitasjon, som her, på et delvis forhåndsutfylt brev. Dette fikk man kjøpt på krambua.

Det fantes ingen vaksine eller effektiv behandling for spanskesjuken. Brennevin var kun tillatt til medisinsk bruk, og var en av behandlingene som ble foreskrevet. Brennevinsforbudet ble opphevet, og alle husstander kunne få ei flaske konjakk. Andre mente at tjæredamp hadde en gunstig effekt. Det viktigste var likevel å lindre symptomene. Sjukepleiere og leger jobbet døgnet rundt, og enda var det utilstrekkelig. Forebyggende tiltak var å stenge skoler, kinoer og andre forsamlingslokaler for å hindre smittespredning.

Tjære var et husråd som mange mente skulle hjelpe mot Spansken. Otilie Moe fra Odalen fortalte om et sted der kona i huset satte et spann med tjære bakerst på den store kjøkkenkomfyren: «Jeg husker det var slik ram tjærelukt der. Om det var tjæren eller hellet som gjorde at ingen i huset ble syke, er ikke godt å vite.»

I Brandval hadde doktor Bull et stort område han skulle dekke. Sjukdommen raste sterkest på østsida av Glomma, rapporterte Bull ved utgangen av oktober 1918. Han hadde anskaffet bil året før, men om hele distriktet hans ble like hardt rammet, visste han ikke hvordan han skulle greie det. Mange steder var vegløse, og Bull benyttet både ski og skøyter for å nå fram til pasientene sine.

Etter hvert var sjukdomsforløpet allmennkunnskap; alle kjente noen som var rammet. Det begynte med høg feber og betente slimhinner. Oddfrid Kristiansen fra Våler var tolv år da hun ble sjuk, og hun beskriver det slik:

Det fantes ingen medisin mot sjukdommen, og det var vanskelig å forhindre smitte. Avisene ga stadig råd, blant annet om å «holde sig borte fra biografteatre og lignende hermetisk lukkede pesthuler».

Pandemien Spanskesjuken ebbet ut på vårparten i 1919. Problemene var imidlertid ikke over da mange av dem som overlevde sjukdommen, slet med helseproblemer resten av livet. Noen mistet håret eller ble «brystsvake», andre fikk søvnvansker, depresjoner og hørselstap.

Spanskesjuken tok livet av mange kvinner og menn i «sin beste alder». Særlig folk tidlig i 20-åra var utsatt. Noen av disse hadde rukket å få barn. Brått og brutalt økte antallet foreldreløse barn i bygda dramatisk. Hvem skulle nå ta seg av de små?

Rutt Olaug Lund var født i 1915 som nummer fem i søskenflokken på sju. De ble morlause da mora Gurine døde 19. desember 1918. Rutt var da 3,5 år. 

Alle barna ble satt bort til slektninger og på garder i bygda. Rutt kom til en stor gard ei mil unna barndomshjemmet. Sjøl om hun ikke manglet verken mat eller klær i det nye hjemmet, savnet hun likevel hele tida sin egen familie.

For de barna som ikke hadde slektninger å ty til, eller kunne settes bort til andre, ble situasjonen etter hvert ganske prekær. I Indlandsposten 18. januar 1919 står det å lese:

Ordføreren avsluttet sitt innlegg i saken med en tydelig appell: «nu er det de smaa barn det gjælder».

Løsningen ble Maren Kolstads barnehjem Enger i Mo. Barnehjemmet ble drevet av Kommunen fra 1919 og tre år framover. De foreldreløse barna etter spanskesjuken fikk bo under Maren Kolstads omsorg. Hun fortsatte virksomheten sjøl i noen år fram til 1930.