(Foto/Photo)

Spansken

Ettervirkninger

Spanskesjuken herjet i Norge fra juni 1918 til seinvinteren 1919. Deretter gikk den gradvis tilbake. Noen få tilfeller kom så seint som i 1920, men så var den borte. Virkningene av den varte veldig mye lenger.

  • Et lite barn fra Opakermoen i Nes kommune har dødd av spansken (Foto/Photo)
    1/1
    Det var vanlig å ta bilde av de avdøde på den tida spanskesjuken herjet. På den måten hadde familien et minne etter sine kjære, som her hvor et lite barn fra Opakermoen i Nes kommune har dødd av spansken. Foto: Museene i Akershus

De sosiale konsekvensene av spanskesjuken var enorme. For samfunnsøkonomien fikk den negativ betydning ved at deler av landets infrastruktur brøt sammen fordi mange av arbeidstakerne ble arbeidsuføre i lange perioder. De kommunale sykekassene opplevde dessuten nærmest ruin.

  • Indlandsposten,  1919 (Foto/Photo)
    1/1
    Kommunenes utgifter ble mangedoblet som følge av spanskesjuken. Indlandsposten, 11. februar 1919.

I Norge skapte spanskesjuken 5000 enker og enkemenn, noe som førte til at mange giftet seg på nytt. Siden mange unge menn og kvinner døde, ble mange barn foreldreløse. Sosialt kunne det få tragiske følger at mødre døde fra barna sine, eller at fedre og familieforsørgere falt fra. 

Brått økte antallet foreldreløse barn i bygda dramatisk. Dette var tilfellet i Mo i Nord-Odal, der pandemien hadde rammet hardt. Hvem skulle nå ta seg av de små?

Foto utlånt av Elin Grinden / Foto utlånt av Elin Grinden
Foto utlånt av Elin Grinden
SpanskenUtstilling_Redigert08_foto_utlant_av_Elin_Grinden_crop.jpg (Foto/Photo)

Rutt Olaug Lund var født i 1915 som nummer fem i søskenflokken på sju. De ble morlause da mora Gurine døde 19. desember 1918. Rutt var bare tre og et halvt år. Alle barna ble satt bort til slektninger og på garder i bygda. Rutt kom til en stor gard ei mil unna barndomshjemmet. Sjøl om hun verken manglet mat eller klær i det nye hjemmet, savnet hun familien sin gjennom hele oppveksten.


For de barna som ikke hadde slektninger å ty til, eller som kunne settes bort til andre, ble situasjonen etter hvert ganske prekær. I Indlandsposten 18. januar 1919 kan vi lese følgende:

Fattigstyrets formand A. Hoel var tilstede i Nord-Odals herredsstyres sidste møte og forela forslag om bevilgning av midler til oprettelse av et barnehjem for bygden og ga samtidig grei oplysning om saken. Spanskesyken skyldtes det mest at dette hjem saa haardt trængtes. For tiden var det ialt 20 forældreløse mindre barn fra 2-5 aar som øieblikkelig maatte tas haand om. Man hadde forsøkt at leie dem bort til private, men ingen var villig til at ta sig av dem. Folk synes vel de har nok med sig selv.

Indlandsposten, 18. januar 1919

Ordføreren avsluttet sitt innlegg i saken med en tydelig appell: «nu er det de smaa barn det gjælder».

Løsningen ble Maren Kolstads barnehjem Enger i Mo. Barnehjemmet ble drevet av Nord-Odal kommune fra 1919 og tre år framover. De foreldreløse barna etter spanskesjuken fikk bo under Maren Kolstads omsorg. Hun fortsatte virksomheten sjøl i noen år fram til 1930.

  • Barnehjemmet på Enger i Nord-Odal (Foto/Photo)
    1/1
    Barnehjemmet på Enger i Nord-Odal ble redningen for mange av barna som ble foreldreløse etter at mor og far døde av spanskesjuken. Foto fra Nordre Odalen kulturminnelag.

Flere av dem som overlevde sjukdommen slet med helseproblemer resten av livet. Noen mistet håret for en periode, mens andre fikk mer varige plager. De ble «brystsvake», fikk søvnvansker, depresjoner og hørselstap. Folk slet både helsemessig, sosialt og økonomisk gjennom direkte eller indirekte konsekvenser av pandemien. Det var økning i selvmordsrater, innleggelser på asylsjukehus og økning i andelen på fattighus.

Forskning har også påvist at det var ekstra store negative konsekvenser for dem som ble eksponert for spanskesjuken som foster. Flere forble ugifte, færre gjennomførte skolen, de hadde lavere utdanning og inntekt, mer helseproblemer og høyere dødelighet seinere i livet. Nye studier viser til og med at de negative konsekvensene har blitt videreført til neste generasjon, altså til barnebarna til de gravide kvinnene som var sjuke i 1918.

Vi kan også regne med at spanskesjuken, som tuberkulosen, rev bort mange av landets unge talenter. Imidlertid har spanskesjuken i ettertid fått ganske lite oppmerksomhet fra historikerne. Den mest sannsynlige årsaken er at spanskesjuken falt sammen med avslutningen av første verdenskrig, og har kommet helt i skyggen av dette.

Foto: Mjøsmuseets samlinger / Foto: Mjøsmuseets samlinger
Foto: Mjøsmuseets samlinger

Hjørdis Grøntoft Raknerud er en representant for de mange talentene som gikk tapt i spanskesjuken. Hjørdis var født 1878 i Kristiania og døde i oktober 1918. Fra tidlig ungdom drømte hun om å bli arkitekt. Bare tjue år gammel fikk Hjørdis oppført en bygård i Gjøvik, og dette var trolig første hus i Norge tegnet av kvinnelig arkitekt.

I årene 1895–1897 var hun elev ved Christiania Kunst- og Haandværksskole. Hun studerte deretter ved Royal Academy of Arts i London. Det var uvanlig med kvinnelige studenter ved den prestisjefulle institusjonen. Hjørdis ble historisk, da dette var andre gang at en kvinne fikk opptak som student her.

Etter studiene arbeidet hun ved stadsarkitektens kontor i Malmø, og fortsatt står bygninger fra hennes hånd i Gjøvik, Malmø og Drammen. Hjørdis døde fra ektemannen og en sønn. Hun ble 40 år.

Se noen av hennes arbeider i Nasjonalmuseets samlinger

 (Foto/Photo)

SPANSKEN vs. KORONAEN